Vet egentlig vi voksne best?

Tanker om hvordan jeg best kan velge ut de 101 beste bøkene – for barn og unge.

Jeg skal kåre de 101 beste barne- og ungdomsbøkene utgitt i Norge de siste ti åra. Jeg har fått statens kunstnerstipend for kritikere til å betale arbeidet. Jeg har til og med fått et forlag til å gi ut sluttproduktet, en 200-siders bok med 101 bokpresentasjoner. Flere enn meg synes tydeligvis det er en god idé. Responsen fra folk som arbeider med barne- og ungdomslitteratur til daglig er over all forventing. Men hvordan bør utvelgelsen foregå? I første omgang ber jeg alle som leser mye om å sende sine topp-5-lister. Forlagsredaktører, forfattere, kritikere, oversettere, akademikere, bibliotekarer og beleste barn og ungdommer har tatt utfordringa. Så langt har jeg registrert cirka 700 titler, og det er fortsatt ikke for seint å sende inn forslag til fjeldbergs101@gmail.com.

Gladlesingisofaen

(Foto: G. Fjeldberg)

Bøker verdt å elske

Hvordan velger man sine fem favoritter? Når jeg ber om fem titler verdt å elske, er det inspirert av den amerikanske professoren Catharine R. Stimpson og hennes fagartikkel «Reading for Love: Canons, Paracanons and Whisteling Jo March» (New Literary History, 4/1990). Hun la merke til at det var vanskelig å skape entusiasme i klasserommet for prisbelønte og kanoniserte bøker. Derfor lanserte hun ideen om en parakanon. I parakanon vil hun ha med bøker som er elska, altså de bøkene som skaper glød og entusiasme – men ikke nødvendigvis i så store grupper at de kan kalles populære.

Særlig landets barne- og ungdomsbibliotekarer sprudler av entusiasme når de sender inn lista over de fem bøkene de erklærer sin kjærlighet til. Men kan egentlig voksnes entusiasme brukes til å kåre de beste bøkene for barn?

Noen av listene fra voksne skiller seg fra listene jeg får fra barn ved at voksne ikke bare elsker bøker på egne vegne. Forlagsredaktør Petra J. Helgesen uttrykker det treffende i debattforumet «101 Barnebøker» på Facebook:

«Jeg tenker at det er noen barnebøker jeg elsker fordi jeg ser, som formidler, at de treffer målgruppa så innmari godt. Så er det andre jeg elsker fordi de rører meg, personlig. Så er det de jeg elsker fordi de bare er så imponerende godt kommet på, så godt gjennomført eller så utrolig lekre i språk eller bilde. Og du må vel ha alle typer, pluss noen til, på lista di?»

Et klassisk dilemma

Hvor mange av oss barnebok-elskere har ikke kommet svevende med en splitter ny bok vi synes er helt fantastisk, for så å bli avbrutt etter bare fem sider: «Kjedelig!» Det er gjerne de mest modne og erfarne barneleserne som liker de samme bøkene som meg. De er ofte i mindretall, men mindretallet skal også ha bøker. Et av spørsmålene jeg stiller meg, er hvor stor plass de barnebøkene som krever mest av leserne skal få blant de 101 beste. Hvor mange «smale» utgivelser kan jeg klemme inn?

Denne problemstillinga er ikke spesifikk for barne- og ungdomslitteraturen. Både i voksenlitteraturen og barnelitteraturen går de litterære prisene oftest til bøker som passer best for modne og erfarne lesere som vet å verdsette kompleksitet og samfunnsbetydning. Det er nettopp denne kanoniseringa Stimpson forsøker å opponere mot med sin parakanon basert på bøker som beviselig er elska. Det er ikke om å gjøre å være elska av flest mulig. Stimpson er mer opptatt av bøker som vekker pasjon blant grupper av lesere, bøker det oppstår kultfenomen rundt. Hun åpner for krevende dannelsesromaner like gjerne som lettleste grøssere. Men lar det seg i praksis gjøre å sidestille pasjonen til alle typer lesere fra alle sosiale lag?

Sjøl vil jeg gjerne også inkludere bøker som er verdt å elske for å få med noen bokperler som ikke elskes av særlig mange – ennå – fordi de forsvant fra hyllene innen vi rakk å bli skikkelig kjent med dem. Men hvilken rett har jeg til å påstå at jeg vet bedre enn barn hvilke bøker det er mest verdifullt å elske?

For å svare kommer jeg ikke utenom klassiske litterære vurderingskriterier.

Vurderingskriterier

Også jeg tar utgangspunkt i Per Thomas Andersens legendariske artikkel «Kritikk og kriterier» (1987) når jeg vurderer bøker. Men for å få hans kriterier til å gi mening i samtaler med barn og unge, har jeg sammenfatta og tilpassa dem i tre hovedpunkter:

  • Betydning – Tar boka opp et viktig tema? Er den spesielt aktuell akkurat nå? Gir den oss kloke tanker og nye innsikter? Er den skrevet på en nyskapende og original måte?

Dette vet jeg som regel bedre enn barn fordi jeg har mer erfaring og bedre oversikt og fordi jeg leser flere barnebøker enn de fleste av dem.

  • Estetikk og autonomi – Er dette en bok med høye estetiske kvaliteter som intensitet og kompleksitet? Poetisk og velformulert språk? Passer delene inn i helheten? Lykkes forfatteren med prosjektet sitt? Er handlinga troverdig?

Mesteparten av dette vet jeg også bedre enn barn, først og fremst fordi jeg har mer utdanning i litteraturvitenskap. Troverdighet er derimot et spørsmål om tro, det er knytta til din personlige opplevelse av teksten – som igjen er prega av hva du sammenligner med. For eksempel har jeg ingen problemer med å akseptere at 13 år gamle Billie i «Get used to it» av Linde Hagerup tar en røyk på kjøkkenet med mora si før hun går på skolen – handlinga er tross alt lagt til 1981. Enkelte ungdommer avviser det derimot som svært usannsynlig (se Uprisens anmelderbase). Er dette en svakhet ved boka eller dagens lesere?

  • Leseopplevelse – Berører boka? Går det an å se handlinga for seg? Lar det seg gjøre å leve seg inn i den? Har den spenningselementer som motiverer til å bla videre? Er dette en hovedperson det er verdt å bli kjent med? Angår temaet meg?

Her vet barn og unge best. Deres vurdering av leseopplevelsen gir essensiell informasjon om boka faktisk fungerer slik den er ment å fungere. Spørsmålene knytta til leseopplevelsen er forresten nært knytta til de øvrige vurderingskriteriene. Om boka angår, er den personlige vrien av å vurdere om boka tar opp noe viktig, om den faktisk er relevant. Om handlinga har levende og troverdig fortalt, sier noe om kvaliteten på skildringer og replikker. Hvordan man opplever en bok, er rett og slett et flott utgangspunkt for å ta steget inn i en vurdering av den: Hva er det med måten denne boka er skrevet på som gjorde at den virka akkurat sånn på deg?

Dette er metoden jeg foretrekker når jeg besøker klasserom for å holde anmelderverksteder. Og siden barn, akkurat som voksne, er individuelle lesere som ikke nødvendigvis er enige om hvordan boka virker, er debatt avgjørende: Det beste argumentet vinner.

Et kompromiss

Jeg har derfor kommet fram til at det neste steget i prosessen bør være å trekke barn og unge inn som konsulenter. Hadde jeg vært interessert bare i flertallets smak, kunne jeg like gjerne lest bibliotekenes utlånslister. Nå ønsker jeg meg skoleklasser som kan lese utvalgte titler og komme med begrunna vurderinger. Jeg tenker meg en metode der vi setter to-tre bøker opp mot hverandre. Det kan for eksempel gjelde titler som allerede er oppe til diskusjon på Facebook-gruppa: Hvilken av Stian Holes tre bøker om Garman er den beste? Hvilken av Shaun Tans bildebøker er best? Bør jeg velge bok én eller to om Jakob og Neikob av Kari Stai – eller ingen av dem? Jeg har boktitler jeg er i tvil om for alle aldergrupper fra første- til tiendeklasse. Kjenner noen en lærer som kan være interessert, så be dem ta kontakt på fjeldbergs101@gmail.com.

Om dette er den beste framgangsmåten kan åpenbart diskuteres. Teksten over er allerede skrevet om fem ganger og skal tenkes i mange runder til før jeg gjør mine endelige valg. Synspunkter er hjertelig velkomne!

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s