Monthly Archives: September 2014

Hvilke skal ut?

Bidrag under festivalkroa til Appelsiniafestivalen i Skien 25.09.2014.

Jeg har fått i oppdrag å snakke om hvilke kriterier jeg legger til grunn når jeg velger ut de 101 beste barne- og ungdomsbøkene utgitt i Norge de siste ti åra. Jeg skal konkretisere det ved å vise til bøker jeg har valgt bort. Så godt som samtlige titler er henta fra lista med forslag innsendt som topp 5-lister. Den teller nå ganske nøyaktig 700 forslag.

I dette prosjektet har jeg eneveldig makt, men lista med forslag og alle innspill til Facebook-gruppa «101 barnebøker» bidrar til at dette blir et så opplyst enevelde som mulig. Jeg liker dessuten å tenke på noe Shaun Tan sa da han gjesta litteraturfestivalen på Lillehammer etter å ha mottatt ALMA-prisen. Etter visningen av «The Lost Thing» fikk han spørsmålet om han likte å jobbe med film i et team bedre enn å jobbe aleine med boka. Han svarte nei: «Jo flere du samarbeider med, jo mer konservativt blir sluttresultatet.»

Ett grunnprinsipp

Tonje GlimmerdalEtt prinsipp er styrende for arbeidet: Hver forfatter kan bare være representert med én bok. Det sikrer å få med flest mulig forfatterskap. Allerede da dukker det opp åpenbare dilemmaer. La oss ta Maria Parr. «Vaffelhjarte» eller «Tonje Glimmerdal»? Jeg må kanskje gjøre noe unntak.

Standard vurderingskriterier

I utgangspunktet bruker jeg de samme kriteriene i utvalgsarbeidet som jeg bruker når jeg anmelder.

  • Betydning – litterært nyskapende, viktig tema, inngår i vesentlig samfunnsdebatt (aktuelt).
  • Estetisk kvalitet – intensitet, kompleksitet, helhet, poetisk kraft. Lykkes forfatteren med prosjektet sitt?
  • Retorisk kvalitet – kommuniserer boka godt med målgruppa? Gir den god leseopplevelse?

Kriteriene glir lett over i hverandre. Om man har en god leseopplevelse fordi man føler at boka berører, har det så klart noe med estetiske kvaliteter å gjøre. Å oppleve at boka angår deg, gjør den vesentlig. Kriteriene kan også fort komme i konflikt med hverandre.

Nyskapning er ikke nok

AvstikkereØyvind Torseter er en av de mest nyskapende bildebokkunstnerne de siste åra. Han bidrar til å utvide territoriet for hva en bildebok kan være, slik gjør han kunsten rikere. Men mange av bøkene hans kommuniserer ganske dårlig med et flertall av lesere. Han fortjener litterære priser fordi han bidrar til nyskapning, men det er begrensa hvor mange smale bøker jeg kan ta med i utvalget når det er såpass få barn som liker dem. «Avstikkere» av Øyvind Torseter kommer ikke med til tross for at den har vunnet Bologna Ragazzi Award.

Mye poesi blir også for smalt. Noen poeter ser ut til å like ord bedre enn barn. Det gjelder for eksempel storsatsinga «Sølvind og stjernebåt» redigert av Roar Kaldestad og Hanne Bramnes. Nydelig illustrert, men med altfor ujevn kvalitet. Generelt skulle jeg ønske noen hadde tatt ut de to beste diktene fra de beste samlingene gitt ut de siste ti åra. Da hadde vi endelig fått en diktsamling som kunne konkurrere med Inger Hagerup og André Bjerke.

Lesetreningsbøker

Enhver bok skal så klart ikke passe for ethvert barn. Og noen krevende bøker skal med fordi de særlig har fortjent den sjansen en dyktig formidler kan gi dem. På den annen side bør noen bøker kunne slå an bredt. Da tenker jeg særlig på lesetreningsbøker. Den aller første boka du leser må være en bok som ikke bare gir mestringsopplevelse. «Jeg klarte det» holder ikke. Den første boka bør gi flest mulig barn følelsen av at bøker har mye å by på, at det mellom to permer kan skjule seg vidunderlige hemmeligheter. For denne kategorien er testlesere ekstra viktige. Fire lesetreningsbøker befinner seg på et estetisk nivå som jeg mener holder mål. To andreklasser i Bergen holder på å lese dem. Det de har å si vil være avgjørende for hva jeg plukker ut i denne kategorien.

Frittstående serier

Jakob og NeikobI serier er alltid den første boka den mest nyskapende, for den introduserer et nytt konsept. Når seriebøker fungerer frittstående, velger jeg likevel ikke nødvendigvis førsteboka. Nyskapning må gjerne belønnes med priser, men i denne sammenhengen legger jeg mer vekt på estetikk og retorisk kvalitet. Utover i serien hender det ikke sjelden at forfatter og illustratør blir enda bedre til å utnytte konseptet sitt. Derfor har jeg forkasta «Jakob og Neikob» av Kari Stai sjøl om det er et overveldende flertall som foreslår akkurat denne boka i serien.

Ut med Harry Potter

Harry PotterI noen fortsettelses-serier er bøkene helt avhengige av hverandre. I slike serier er det førsteboka som må gjelde, og hvis den første er utgitt før 2005, følger det logisk at ikke serien kan komme med. Det utelukker blant annet Harry Potter, selv om de to siste bøkene faller innafor tidsramma.

Sjøl om førsteboka er utgitt innafor tidsspennet og kan være god nok til å kvalifisere, er det ikke sikkert serien kommer med. Det gjelder når kvaliteten på bøkene synker etter hvert. Et av målene med seriebøker er jo å lokke oss videre, og da bør det helst være verdt det. Jeg er veldig i tvil om John Marsdens serie «I morgen, da krigen kom». Førsteboka er god, men holder den godt nok på interessen gjennom alle sju?

Andungen og jegTid er en faktor

Tida har gått utrolig fort de siste ti åra. Noen bøker har referanser som jeg frykter gjør dem utdatert. Det gjelder for eksempel de to bøkene om «Andungen og jeg» av Emilie Christensen. I førsteboka er melkekartongen slik den så ut i 2007 en sentral referanse. I andreboka hisser de to seg opp over skiltet som tidligere markerte fotgjengerfelt der en pappa leier et barn over veien (Emilie har et anstrengt forhold til pappaer). Fungerer det i dag? Jeg har satt testlesere på saken.

Tidløshetens felle

Særlig når det gjelder kommunikasjon, har verden forandra seg mye. Kan ikke bare hovedpersonen etterlyse den forsvunne bikkja si på Facebook? SommerfuglDet kan virke som noen forfattere tenker at boka deres vil vare lenger hvis den er «tidløs». Når måten vi kommuniserer på endrer seg så fort, tror jeg tvert imot at vi lettere aksepterer forhistoriske kommunikasjonsformer i miljøer som er forankra i en spesifikk historisk tid. «Sommerfugl» av Sonya Hartnett er i så måte interessant. I hennes bøker er ingenting tilfeldig, neppe heller den lille referansen til OL i Moskva – vi befinner oss altså rundt 1980. Mer skal det ikke til for å akseptere forutsetningene rundt hovedpersonen.

Back to the 80’s

Eleanor & ParkJeg er likevel i tvil om «Sommerfugl» skal med. Det er noe pussig med alle disse bøkene der handlinga er lagt til 80-tallet. Er det forfatterens ungdomstid eller glanstid? Bøker som handler om tida før leserne ble født blir fort en slags historiske romaner uten historisk bevissthet. «Eleanor & Park» av Rainbow Rowell kommer i hvert fall ikke med. Det er en rørende kjærlighetshistorie fra 1986 med en stefar som er sleipere enn godt er. I 1987 ville det vært et oppsiktsvekkende tema.

Foregangsbøker

Noen bøker var spesielt nyskapende da de kom. Matthijs Holter og Magnus Jakobsson fikk veldig gode kritikker for «Landet bak landet» (2007). Fantasysjangeren fikk et løft da den ble inspirert av forfatter som kunne rollespill. Men seinere har innflytelsen fra rollespill festa seg i denne litteraturen på måter som overgår «Landet bak landet». Dermed kommer ikke den med.

Tidsbegrensning for oversettelser

Jeg hadde ikke tenkt nok over hvor lang tid det kan ta fra et originalmanus blir skrevet, til et norsk forlag bestemmer seg for å få det oversatt. For å sikre en viss rettferdighet mellom norske og oversatte forfattere, har jeg satt ei grense for når originalboka skal være kommet ut: 2003. Så lang tid skal norske forlag ha for å få på plass en oversettelse. Men her kan jeg allerede nå love unntak – for å få med flere bøker med flerkulturelle innslag. De er en enorm mangelvare. Jeg vil heller utvide tidsramma (så lenge bøkene fortsatt oppfyller hovedregelen med å være kommet ut på norsk først i 2005 eller seinere) enn å kvotere inn bøker av lavere kvalitet.

Dårlige oversettelser

MusGenerelt vil jeg si at norske oversettere har gjort en betydelig innsats for å begrense antallet oversatte i utvalget. Omtrent halvparten av det som utgis er oversatt, dermed skulle det forsvare å ta med 50 prosent oversatt titler. Kvaliteten på oversettelsene er imidlertid så dårlig at jeg trolig må nøye meg med en tredjedel. Oversetterne er ikke bare underbetalte. De er skoleflinke og korrekte og – så vidt jeg kan bedømme – ofte redde for kritikk. Vi trenger mer dristige grep. Det hjelper ikke at oversettelsen ligger så nær originalspråket som mulig, hvis det betyr at intensiteten ikke er oversatt. «Mus» av Gordon Reece er et sånt tvilstilfelle. Den er langt fra direkte dårlig oversatt, men bisetningene fra originalen ser ut til å ha havna på samme sted i den norske versjonen. Da faller tempoet betraktelig.

Verdenslitteratur

Kaikun går på turJeg tenkte at den beste måten å introdusere barn for verdenslitteratur, er å ta med en bok fra hver av vinnerne av hver av de to store internasjonale prisene: ALMA-prisen og H.C. Andersen-prisen. Dessverre er mange av dem nesten ikke oversatt. Prisbelønte Ryôji Arai når ikke helt opp når den eneste boka jeg kan velge er «Kaikun går på tur» med tekst av Hirotaka Nakagwa.

Vanskelige konkurransevilkår

Med noen temaer er det vanskelig å nå opp. Det er rett og slett skrevet så mange gode bøker om kreft og 2. verdenskrig at det skal mye til å være konkurransedyktig. Det betyr at vinneren av Uprisen «Nærmere høst» av Marianne Kaurin antakelig ikke kommer med. I kategorier der det oversettes lite, er det lettere å kvalifisere. Siden det ikke fins støtte for oversatt sakprosa, vil norske forfattere ha lettere for å nå opp her. Siden fantasyfansen gjerne leser på engelsk, er det lite marked for oversatt litteratur i den sjangeren. Det åpner også for norske bidrag.

Telfeldigvis. Arial Footlights forhistoireJeg velger blant alt forlagene markedsfører for barn- og unge. Men siden innkjøpsordningen for barne- og ungdomslitteratur på enkelte punkter er litt mer sjenerøs enn den for voksne, betyr det at noen bøker er skrevet for voksne, men utgis for ungdom. Det gjelder «Tilfeldigvis. Arial Footlights forhistorie» av Silje E. Fretheim. Det hjelper ikke at den har fått Fabelprisen når språket er såpass krevende.

En spesialregel til slutt

En film blir nesten aldri bedre enn boka den er basert på. Og selv om den skulle være bedre, vil boka likevel alltid være rikere. Det tar minst 20 timer å lese «Harry Potter og Føniksordenen», mens filmen tar 2 timer og 22 minutter. Den bortkomne tingenNår man lager animasjonsfilm av bildebøker kan det derimot blir tvert om – at filmen er rikere enn boka. I tilfeller som «Sinna mann» av Gro Dahle og Svein Nyhus og «Den bortkomne tingen» av Shaun Tan nøler jeg ikke med heller å anbefale filmen enn boka. Disse bildebokskaperne kan dessuten lett representeres gjennom andre bøker.

Det fins fortsatt rikelig med anledning til å protestere og supplere disse utvalgskriteriene. Det gjør du via

Advertisements