Tekst nummer 102

Mens jeg teller ned til lansering tirsdag 24. november, kjenner jeg trang til å publisere litt bonusmateriale. I diskusjonen om hvilken av David Almonds bøker som skulle med, klarte testleserne å overtale meg til å velge Fuglevarsel framfor min personlige favoritt Flammeslukerne. (Nei, dette er ikke å røpe for mye. Tittelen er blant de 40 første utvalgte som for lengst er avslørt.) På det tidspunktet var teksten til Flammeslukerne allerede skrevet. Den er et godt eksempel på hvordan hver av titlene blir presentert i de 101, altså en nesten-smakebit fra boka:

Flammeslukerne av David Almond

Flammeslukerne av David Almond, oversatt av Sverre Knudsen, Damm 2006.

Skjebnesymfoni med sterk etterklang

I gamle tv-klipp kan det se ut som folk levde i svart/hvitt den gangen i 1962 da den kalde krigen toppa seg i det som blir kalt Cuba-krisa. Når David Almond skriver om disse skjebnedagene, kommer derimot bildene med lukt, lyd og farger. Tida ikke er lengre unna enn at frykta for hva maktsterke menn med store militærbudsjett kan finne på er akkurat den samme.

Handlinga er lagt omtrent så langt unna maktas sentrum som en engelskmann kan komme og viser hvordan krigstrusselen berører alle. Faren for atomkrig ligger under alt Bobby Burns (12) opplever disse to seinsommermånedene i knøttlille Keely Bay nær Newcastle i Nord-England. Med sin arbeiderklassebakgrunn er det tøft for Bobby å begynne på ungdomsskolen for de flinke. Vennene hans fortsetter på en annen skole – hvis de fortsetter i det hele tatt. Det handler om de store tingene i livet. Om hva man vil med livet sitt. Om det spiller noen rolle hvilken sosial klasse man hører til i. Om et lite menneske kan utrette noe som helst mellom gigantiske stormakter. «De arbeidende klasser,» sa [rektor]Grace. «Den lavere orden. Kanskje det bare er en fantasi at de er klare for ordentlig utdannelse.» (s. 161)

Den kalde krigen får sin parallell i Bobbys egen krig på den lokale skolen. Bobby blir urettferdig straffa og slått av en av de sadistiske lærerne på Sacred Heart. Vil et opprør føre til noe annet enn at han mister den gjeve skoleplassen? Hva spiller det egentlig for rolle dersom en atomkrig bryter ut i morgen?

Over tv-innslag om politiets inngripen mot demonstranter fra Nei til atomvåpen, spør Bobby faren om det alltid er riktig å protestere: «Alt som er blitt vunnet for folk som oss, er blitt vunnet av folk som kjempa, Bobby Burns. Folk som kjempa og ikke ville bøye seg og krype, men som så undertrykkerne rett i øynene og fortalte at ting måtte forandre seg.» (s. 158) Sier faren før han forsvinner inn i en ny hostekule. Han må stadig på sjukehus for å ta flere prøver.

Den nyinnflytta nabogutten Daniel tar bilder av den straffende herr Todd i aksjon. Sammen sprer han og Bobby forstørrelser over hele skolen av lærerens sadistiske flir når han hever lærreimma. De veit de kommer til å bli tatt. De veit straffen vil bli smertefull. Men smerte er relativ når man har en far som antakelig er alvorlig sjuk, når en atomkrig truer, og når Jesus kikker ned fra korset i hver eneste korridor på hele skolen.

Flammeslukeren og fakiren McNulty dukker opp som dommedagsprofet og et levende bevis på hvor gal man kan bli av krigserfaringer. Han lever av å ta betalt for å la folk se på når han påfører seg smerte. McNulty og faren til Bobby kom hjem fra 2. verdenskrig med samme troppetransport. Kanskje føler Bobby sånn omsorg for flammeslukeren fordi han forstår at dette kunne vært skjebnen til faren. Kanskje fascineres Bobby av alt denne mannen viser at et menneske kan tåle. Kanskje er McNulty denne bokas Jesus. Når verden er i ferd med å ta fyr, tenner han faklene sine og trekker ilden inn i lungene i stedet for å blåse den ut.

Da har Almond samla alle i Keely Bay på stranda til fest i et fellesskap som strekker seg langt ut over Keely Bay og ut til leserne. Et fellesskap for alle som er redde for å dø. «Vi tente bålet vårt. Vi fortalte vitser, vi drømte, vi gråt, vi mimra og vi forsøkte å se framover. Og hele tiden kikket stjernene ned på oss uten å bry seg, og de minnet oss om hvor små vi var og hvor ubetydelige vi var og at vi kanskje ikke spilte noen rolle i det hele tatt.» Men vi veit jo det, både leserne og fortelleren i denne boka, at det gikk bra.

 

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s