De 101 beste

Kommentar i Bergens Tidendes spalte Kritikk-takk 9.11.2014

«Se,» ropte jeg, «se på denne teorien!» Jeg husker ikke hvor jeg fant den. Trolig i nettarkivet til et akademisk tidsskrift. Men jeg husker hvor entusiastisk jeg printet den ut og sprintet av gårde til veilederen min.

«Jasså,» svarte den meget anerkjente professoren i barnelitteratur, «hva har du tenkt å bruke den til?»

Etter det havnet artikkelen i en skuff. Mastergraden min om barnebokanmeldelser i britisk presse trengte ingen teori som opponerer mot de gjengse kriteriene for hva som gjør en barnebok god.

Nå stiller saken seg annerledes. Nå har jeg fått statens kunstnerstipend for å kåre de 101 beste barne- og ungdomsbøkene utgitt i Norge de siste ti årene. Nå har jeg fått eneveldig makt til å velge. Det første jeg gjorde var å trekke skuffen ut igjen.

Catherine Stimpson heter hun. På 90-tallet reagerte denne amerikanske professoren på at så mye av den foreskrevne litteraturen i grunnskolen fungerte så dårlig i klasserommet. Derfor lanserte hun begrepet parakanon. Parakanon er en liste over anbefalte bøker som et alternativ til den anerkjente kanon-litteraturen. På denne listen bestemmes en boks verdi av kun ett kriterium: potensialet den har til å bli elsket. Ikke nødvendigvis av alle, for parakanon skal også kunne inkludere kultbøker som dyrkes i mindre grupper. Stimpson lanserer en bokelskerteori.

Men hva mener hun egentlig med å elske? Jeg har bedt alle som leser mye barne- og ungdomslitteratur (fagfolk i bransjen såvel som barn og unge selv) om å sende meg lister over bøkene de elsker høyest. Jeg har fått god hjelp av testlesere fra samtlige klasser ved Slettebakken skole i Bergen. Og jeg har konsultert antikkens filosofer.

Ifølge Platon er den høyeste formen for kjærlighet den som setter oss i kontakt med det guddommelig vakre. En slik kjærlighet må læres gjennom kroppslig begjær, mener han. Ved siden av den formfullendte og prisbelønte «Garmanns sommer» kan jeg følgelig forsvare å ta med bøker barn begjærer – som biografier om superkjendiser og matorgier a la «Charlie og sjokoladefabrikken».

Aristoteles er også til hjelp. Han lanserer tre typer vennskapskjærlighet. Kjærligheten til venner du har nytte av kan overføres på fagbøker som «Schakendas bakeskole». Kjærligheten til venner du har glede av, de vennskapene som er over når festen er slutt, kan sammenliknes med kjærligheten til spennende seriebøker – de du aldri vil finne på å lese om igjen som voksen. Den ypperste kjærligheten er til sjelefrendene. Jeg tenker at den må gjelde bøkene som endelig forstår deg, de som forteller at du ikke er alene.

Slik leter jeg fortsatt blant bøker, kjærlighetsfilosofer og pasjonerte lesere. Kanskje er det kjærligheten som skal gjøre det mulig å styre utenom litteraturens klasseskiller mellom høykultur og lavkultur. Målet er å kåre et mangfold der alle barn og unge skal finne bøker de får lyst til å sove med under hodeputen.

De førti første titlene er allerede plukket ut på de101beste.wordpress.com. En bok med presentasjoner av samtlige 101 er planlagt utgitt til høsten.

De 40 første utvalgte

1 Reply

Her følger 40 titler som skal med blant de 101. De er ikke rangert – rekkefølgen er mer eller mindre tilfeldig, med bøker for de yngste leserne først.

(Dette er en lett redigert versjon i forhold til den som ble publisert første gang i oktober 2014.)

Jeg vil ha tilbake hatten min, John Klassen (overs. Margarete Rasmussen), Mangschou 2012, bildebok. Suverent hevntokt på vegne av alle som har opplevd å ikke få ha tingene sine i fred.

Hvem bestemmer? Stina Wirsén (overs. Elisabeth Bjørnson), Gyldendal 2007, bildebok. Gjenkjennelig maktkamp ved kjøkkenbordet – her heier vi på den minste.

Kjenner du kjempen? Maranke Rinck/Martijn van der Linden (overs. Maaike Lahaise), Fortellerforlaget 2009, bildebok/følebok. Håndlagd i India, kanskje aller best egna for blinde og seende barn til å lese sammen.

Bukkene Bruse på badeland, Bjørn. F. Rørvik/Gry Moursund, Cappelen Damm 2009, bildebok. Festlig vri på et eventyr sjøl de minste barna kjenner fra før.

Jakob og Neikob. Tjuven slår tilbake, Kari Stai, Samlaget 2012, bildebok. Hvordan sette grenser for en snylter når du bare kan si «ja» til alt?

Vaffelmøkk, Tore Renberg/Øyvind Torseter, Cappelen Damm 2013, bildebok. Noe av det nærmeste vi kommer en ekte heltinne i dagens bildebøker.

Garmanns sommer, Stian Hole, Cappelen Damm 2006, bildebok. Poetisk, filosofisk og underfundig om den aller siste sommerdagen før første skoledag. Vinner av Bologna Ragazzi Award.

Sommerregler, Shaun Tan (overs. Ute Neumann), Cappelen Damm 2014, bildebok. Leseren kan langt på vei skape fortellinga sjøl i disse maleriene som er strukturert rundt to gutter og deres underlige sommeropplevelser.

And, Døden og tulipanen, Wolfgang Ehrlbruch (overs. Johann Grip), Heinesen 2007, bildebok. Vi skal alle dø en gang, og selv Døden kan trenge litt varme og omtanke.

Førstemamma på Mars , Gyrid Axe Øvsteng/Per Ragnar Møkleby, Samlaget 2013, bildebok. Er Mamma så syk at hun er på vei til Mars? «Det finst ikkje liv på Mars,» sier pappa.

Ordfabrikken, Agnès de Lestrade/ Valeria Docampo (overs. Helene Uri), Aschehoug 2012, bildebok. Hvis hvert ord kostet penger, hvilke ord ville du spart til?

Barbie-Nils & pistolproblemet, Kari Tinnen og Mari Kanstad Johnsen, Gyldendal 2010/2011, bildebok. Feministisk forsøk på å utvide den snevre gutterollen. Hvorfor kan ikke Nils få en Barbie?

Ida og ulven, Camilla Kuhn, Cappelen Damm 2011, lesetrening. På overnattingsbesøk forveksler Ida bestemors snorking med knurring fra en ulv – hjelp!

Den utrolige historien om den kjempestore pæra, Jakob Martin Strid (overs. Erlend Loe), Schibsted 2012, bildebok. Hva med en båttur i ei pære? De fleste store oppfinnelser er først kommet til i et menneskes fantasi.

God natt, natt, Gro Dahle/Svein Nyhus, Cappelen Damm 2009, dikt. Poetisk kveldsbok som gir følelsen av å høre til på jorda.

Pling i bollen: fine og ufine barnerim, Ingvild H. Rishøi/Bendik Kaltenborn, Cappelen Damm 2011, dikt. Smittende språklek med rim i de fleste varianter.

Oppfinnelsen av Hugo Cabret, Brian Selznick (overs. Johann Grip), Damm 2008, grafisk roman. Tegningene bidrar sterkt i en intrige som finurlig kombinerer triste skjebner, mekaniske roboter og filmkunstens spede begynnelse.

Nordover med Nansen mot Nordpolen, Bjørn Ousland, Damm 2008, fagbok/dokumentar. Høydepunktene fra Nansen og Johansens dristige polferd – to karer i samme sovepose i nesten halvannet år.

Schakendas bakeskole, John Rørdam m.fl., Aschehoug 2010, fagbok. En bakebok som ikke bare gir lyst til å bake, men til å bli baker.

Hei, det er meg, Nina E. Grøntvedt, Omnipax 2010, barneroman. Kombinasjonen av tekst, tegninger og skriblerier gir en opplevelse av ekthet til denne intense og morsomme dagboka.

Doktor Proktor og verdens undergang. Kanskje, Jo Nesbø/Ivar Nergaard, Aschehoug/Lydbokforlaget 2010, barneroman. Humor, spenning og litt kjærlighet kombinert i én ellevill fortelling – som gjør seg aller best på lydbok.

Brune, Håkon Øvreås (Ill. Øyvind Torseter), Gyldendal 2013, barneroman/høytlesing. Noen ganger virker hevn helt nødvendig, jo mer fantasifull, jo bedre.

Vaffelhjarte, Maria Parr (Ill. Bo Gaustad), Samlaget 2005, barneroman/høytlesning. De som kjenner TV-serien skal vite at boka har flere kapitler fra den oppfinnsomme og dristige leken i øysamfunnet som ikke lot seg filme.

Tonje Glimmerdal, Maria Parr, Samlaget 2009, barneroman. En nyansert heltinne med sjøltillit, oppfinnsomhet og et veldig stort hjerte.

Engelbert H og den siste sjansen, Kim Fupz Aakeson (Ill. av Per Dybvig), Cappelen Damm 2008, lettlest. Gud gir her stemme til alle som kjenner seg motløse over alt som er galt på jorda. Han gir engelen Engelbert en uke til å rydde opp, ellers…

Sammen for alltid, Guus Kuijer (overs. Bodil Engen), Cappelen Damm 2013, barneroman. Mamma er forelska i læreren, mens Polleke er forelska i muslimen Mimo. Når Kuijer skriver framstår folk helt unike og helt normale samtidig.

En gang, Morris Gleitzman (overs. av Jan Chr. Næss), Gyldendal 2010, barneroman. Det beste forsøket noen sinne på å fortelle sant og nyansert for barn om jødeforfølgelsen under 2. verdenskrig.

Rekrutten (Cherub-agentane), Robert Muchamore (overs. Øystein Rosse), Samlaget 2010, barneroman/ungdom. Barnespioner har den fordelen at de kan gli inn blant mafiabossenes barn uten å vekke mistanke. Spenningsserie med etisk bevissthet, høyt turtall og et miljø i stadig utvikling.

Sangen om en brukket nese, Arne Svingen, Gyldendal 2012, barneroman/ungdom. Det handler om å våge å være seg selv for Bart som synger best på do og går på boksing uten å slå tilbake. Under tøffe vilkår viser han en oppdrift av de sjeldne.

Ingen som røyker hopper strikk, Linde Hagerup, Cappelen Damm 2009, ungdomsroman. Historisk roman fra 1981, den gang voksenlivet kunne erobres gjennom besluttsomhet, traktekaffe med melk og Petterøds rulletobakk.

Den mørke siden av månen, Tone Kjærnli, Cappelen Damm 2008, ungdomsroman. «I’ll see you on the dark side of the moon» er lydsporet som følger Kim (15) i strevet med å leve med traumet og sorgen etter bestekameratens plutselige død.

Bomb dem! Mikael Niemi (overs. Erik Johannes Krogstad), Cappelen Damm 2012, ungdomsroman. Spennende og tidvis morsomt forsøk på å utforske hva som får noen til å ville drepe medelevene sine.

Ingenting, Janne Teller (overs. Kristi Øvergaard), Bazar 2005, ungdomsroman. Jakten på meningen med livet blir en tankevekkende besettelse som får fram det verste i disse 7. klassingene.

Dødslekene, Suzanne Collins (overs. Torleif Sjøgren-Erichsen), Gyldendal 2008, ungdomsroman/fantasy. Brutaliteten levner ingen tvil om alvoret. Kampen mellom de gode og onde bringes opp på et helt nytt nivå når stylister og tv-folk inngår blant maktfaktorene.

Sirkelen, Sara B. Elfgren og Mats Strandberg (overs. Gry Brenna), Gyldendal 2012, ungdomsroman/fantasy. Nyskapende blanding av realisme og fantasy, overraskende plot og synsvinkel som skifter spenstig mellom varierte karakterer.

Darlah, Johan Harstad, Cappelen Damm 2008, ungdomsroman/sci-fi. Den skumleste ungdomsboka noen sinne skrevet av en norsk forfatter.

Odinsbarn, Siri Pettersen, Gyldendal 2013, ungdomsroman/fantasy. Rik – også på nyord, dessuten spennende og velskrevet fantasy som blant annet stiller interessante spørsmål om hvordan samfunn best kan organiseres.

Faen ta skjebnen, John Green (overs. Stian Omland), Gyldendal 2013, ungdomsroman. Sterkt, usentimentalt og innsiktsfullt om å elske når man lever med kreft på tilmålt tid.

Kva tåler så lite at det knuser om du seier namnet på det? Bjørn Sortland, Aschehoug 2007, ungdomsroman. Sjeldent velformulert og stramt komponert om en ung manns kjærlighet til en kvinne som blir stadig sjukere.

Fuglevarsel, David Almond, Cappelen Damm 2006/2010, ungdomsroman. Sterkt om at vi alle bærer evnen til ondskap i oss.

Har du synspunkter på dette utvalget eller innspill til de 61 gjenværende plassene på lista over de 101?

Du kan hevnende deg i fortrolighet på fjeldbergs101@gmail.com.
Delta i debatten på Facebook-gruppa “101 barnebøker”.
Eller legg igjen en kommentar her.

Den komplette lista over de 101 skal være ferdig til våren. En bok med presentasjon av alle titlene er planlagt utgitt høsten 2015.

Bergen 16.10.2014 Guri Fjeldberg

Hvilke skal ut?

Leave a reply

Bidrag under festivalkroa til Appelsiniafestivalen i Skien 25.09.2014.

Jeg har fått i oppdrag å snakke om hvilke kriterier jeg legger til grunn når jeg velger ut de 101 beste barne- og ungdomsbøkene utgitt i Norge de siste ti åra. Jeg skal konkretisere det ved å vise til bøker jeg har valgt bort. Så godt som samtlige titler er henta fra lista med forslag innsendt som topp 5-lister. Den teller nå ganske nøyaktig 700 forslag.

I dette prosjektet har jeg eneveldig makt, men lista med forslag og alle innspill til Facebook-gruppa «101 barnebøker» bidrar til at dette blir et så opplyst enevelde som mulig. Jeg liker dessuten å tenke på noe Shaun Tan sa da han gjesta litteraturfestivalen på Lillehammer etter å ha mottatt ALMA-prisen. Etter visningen av «The Lost Thing» fikk han spørsmålet om han likte å jobbe med film i et team bedre enn å jobbe aleine med boka. Han svarte nei: «Jo flere du samarbeider med, jo mer konservativt blir sluttresultatet.»

Ett grunnprinsipp

Ett prinsipp er styrende for arbeidet: Hver forfatter kan bare være representert med én bok. Det sikrer å få med flest mulig forfatterskap. Allerede da dukker det opp åpenbare dilemmaer. La oss ta Maria Parr. «Vaffelhjarte» eller «Tonje Glimmerdal»? Jeg må kanskje gjøre noe unntak.

Standard vurderingskriterier

I utgangspunktet bruker jeg de samme kriteriene i utvalgsarbeidet som jeg bruker når jeg anmelder.

Betydning – litterært nyskapende, viktig tema, inngår i vesentlig samfunnsdebatt (aktuelt).
Estetisk kvalitet – intensitet, kompleksitet, helhet, poetisk kraft. Lykkes forfatteren med prosjektet sitt?
Retorisk kvalitet – kommuniserer boka godt med målgruppa? Gir den god leseopplevelse?

Kriteriene glir lett over i hverandre. Om man har en god leseopplevelse fordi man føler at boka berører, har det så klart noe med estetiske kvaliteter å gjøre. Å oppleve at boka angår deg, gjør den vesentlig. Kriteriene kan også fort komme i konflikt med hverandre.

Nyskapning er ikke nok

Øyvind Torseter er en av de mest nyskapende bildebokkunstnerne de siste åra. Han bidrar til å utvide territoriet for hva en bildebok kan være, slik gjør han kunsten rikere. Men mange av bøkene hans kommuniserer ganske dårlig med et flertall av lesere. Han fortjener litterære priser fordi han bidrar til nyskapning, men det er begrensa hvor mange smale bøker jeg kan ta med i utvalget når det er såpass få barn som liker dem. «Avstikkere» av Øyvind Torseter kommer ikke med til tross for at den har vunnet Bologna Ragazzi Award.

Mye poesi blir også for smalt. Noen poeter ser ut til å like ord bedre enn barn. Det gjelder for eksempel storsatsinga «Sølvind og stjernebåt» redigert av Roar Kaldestad og Hanne Bramnes. Nydelig illustrert, men med altfor ujevn kvalitet. Generelt skulle jeg ønske noen hadde tatt ut de to beste diktene fra de beste samlingene gitt ut de siste ti åra. Da hadde vi endelig fått en diktsamling som kunne konkurrere med Inger Hagerup og André Bjerke.

Lesetreningsbøker

Enhver bok skal så klart ikke passe for ethvert barn. Og noen krevende bøker skal med fordi de særlig har fortjent den sjansen en dyktig formidler kan gi dem. På den annen side bør noen bøker kunne slå an bredt. Da tenker jeg særlig på lesetreningsbøker. Den aller første boka du leser må være en bok som ikke bare gir mestringsopplevelse. «Jeg klarte det» holder ikke. Den første boka bør gi flest mulig barn følelsen av at bøker har mye å by på, at det mellom to permer kan skjule seg vidunderlige hemmeligheter. For denne kategorien er testlesere ekstra viktige. Fire lesetreningsbøker befinner seg på et estetisk nivå som jeg mener holder mål. To andreklasser i Bergen holder på å lese dem. Det de har å si vil være avgjørende for hva jeg plukker ut i denne kategorien.

Frittstående serier

I serier er alltid den første boka den mest nyskapende, for den introduserer et nytt konsept. Når seriebøker fungerer frittstående, velger jeg likevel ikke nødvendigvis førsteboka. Nyskapning må gjerne belønnes med priser, men i denne sammenhengen legger jeg mer vekt på estetikk og retorisk kvalitet. Utover i serien hender det ikke sjelden at forfatter og illustratør blir enda bedre til å utnytte konseptet sitt. Derfor har jeg forkasta «Jakob og Neikob» av Kari Stai sjøl om det er et overveldende flertall som foreslår akkurat denne boka i serien.

Ut med Harry Potter

I noen fortsettelses-serier er bøkene helt avhengige av hverandre. I slike serier er det førsteboka som må gjelde, og hvis den første er utgitt før 2005, følger det logisk at ikke serien kan komme med. Det utelukker blant annet Harry Potter, selv om de to siste bøkene faller innafor tidsramma.

Sjøl om førsteboka er utgitt innafor tidsspennet og kan være god nok til å kvalifisere, er det ikke sikkert serien kommer med. Det gjelder når kvaliteten på bøkene synker etter hvert. Et av målene med seriebøker er jo å lokke oss videre, og da bør det helst være verdt det. Jeg er veldig i tvil om John Marsdens serie «I morgen, da krigen kom». Førsteboka er god, men holder den godt nok på interessen gjennom alle sju?

Tid er en faktor

Tida har gått utrolig fort de siste ti åra. Noen bøker har referanser som jeg frykter gjør dem utdatert. Det gjelder for eksempel de to bøkene om «Andungen og jeg» av Emilie Christensen. I førsteboka er melkekartongen slik den så ut i 2007 en sentral referanse. I andreboka hisser de to seg opp over skiltet som tidligere markerte fotgjengerfelt der en pappa leier et barn over veien (Emilie har et anstrengt forhold til pappaer). Fungerer det i dag? Jeg har satt testlesere på saken.

Tidløshetens felle

Særlig når det gjelder kommunikasjon, har verden forandra seg mye. Kan ikke bare hovedpersonen etterlyse den forsvunne bikkja si på Facebook? Det kan virke som noen forfattere tenker at boka deres vil vare lenger hvis den er «tidløs». Når måten vi kommuniserer på endrer seg så fort, tror jeg tvert imot at vi lettere aksepterer forhistoriske kommunikasjonsformer i miljøer som er forankra i en spesifikk historisk tid. «Sommerfugl» av Sonya Hartnett er i så måte interessant. I hennes bøker er ingenting tilfeldig, neppe heller den lille referansen til OL i Moskva – vi befinner oss altså rundt 1980. Mer skal det ikke til for å akseptere forutsetningene rundt hovedpersonen.

Back to the 80’s

Jeg er likevel i tvil om «Sommerfugl» skal med. Det er noe pussig med alle disse bøkene der handlinga er lagt til 80-tallet. Er det forfatterens ungdomstid eller glanstid? Bøker som handler om tida før leserne ble født blir fort en slags historiske romaner uten historisk bevissthet. «Eleanor & Park» av Rainbow Rowell kommer i hvert fall ikke med. Det er en rørende kjærlighetshistorie fra 1986 med en stefar som er sleipere enn godt er. I 1987 ville det vært et oppsiktsvekkende tema.

Foregangsbøker

Noen bøker var spesielt nyskapende da de kom. Matthijs Holter og Magnus Jakobsson fikk veldig gode kritikker for «Landet bak landet» (2007). Fantasysjangeren fikk et løft da den ble inspirert av forfatter som kunne rollespill. Men seinere har innflytelsen fra rollespill festa seg i denne litteraturen på måter som overgår «Landet bak landet». Dermed kommer ikke den med.

Tidsbegrensning for oversettelser

Jeg hadde ikke tenkt nok over hvor lang tid det kan ta fra et originalmanus blir skrevet, til et norsk forlag bestemmer seg for å få det oversatt. For å sikre en viss rettferdighet mellom norske og oversatte forfattere, har jeg satt ei grense for når originalboka skal være kommet ut: 2003. Så lang tid skal norske forlag ha for å få på plass en oversettelse. Men her kan jeg allerede nå love unntak – for å få med flere bøker med flerkulturelle innslag. De er en enorm mangelvare. Jeg vil heller utvide tidsramma (så lenge bøkene fortsatt oppfyller hovedregelen med å være kommet ut på norsk først i 2005 eller seinere) enn å kvotere inn bøker av lavere kvalitet.

Dårlige oversettelser

Generelt vil jeg si at norske oversettere har gjort en betydelig innsats for å begrense antallet oversatte i utvalget. Omtrent halvparten av det som utgis er oversatt, dermed skulle det forsvare å ta med 50 prosent oversatt titler. Kvaliteten på oversettelsene er imidlertid så dårlig at jeg trolig må nøye meg med en tredjedel. Oversetterne er ikke bare underbetalte. De er skoleflinke og korrekte og – så vidt jeg kan bedømme – ofte redde for kritikk. Vi trenger mer dristige grep. Det hjelper ikke at oversettelsen ligger så nær originalspråket som mulig, hvis det betyr at intensiteten ikke er oversatt. «Mus» av Gordon Reece er et sånt tvilstilfelle. Den er langt fra direkte dårlig oversatt, men bisetningene fra originalen ser ut til å ha havna på samme sted i den norske versjonen. Da faller tempoet betraktelig.

Verdenslitteratur

Jeg tenkte at den beste måten å introdusere barn for verdenslitteratur, er å ta med en bok fra hver av vinnerne av hver av de to store internasjonale prisene: ALMA-prisen og H.C. Andersen-prisen. Dessverre er mange av dem nesten ikke oversatt. Prisbelønte Ryôji Arai når ikke helt opp når den eneste boka jeg kan velge er «Kaikun går på tur» med tekst av Hirotaka Nakagwa.

Vanskelige konkurransevilkår

Med noen temaer er det vanskelig å nå opp. Det er rett og slett skrevet så mange gode bøker om kreft og 2. verdenskrig at det skal mye til å være konkurransedyktig. Det betyr at vinneren av Uprisen «Nærmere høst» av Marianne Kaurin antakelig ikke kommer med. I kategorier der det oversettes lite, er det lettere å kvalifisere. Siden det ikke fins støtte for oversatt sakprosa, vil norske forfattere ha lettere for å nå opp her. Siden fantasyfansen gjerne leser på engelsk, er det lite marked for oversatt litteratur i den sjangeren. Det åpner også for norske bidrag.

Jeg velger blant alt forlagene markedsfører for barn- og unge. Men siden innkjøpsordningen for barne- og ungdomslitteratur på enkelte punkter er litt mer sjenerøs enn den for voksne, betyr det at noen bøker er skrevet for voksne, men utgis for ungdom. Det gjelder «Tilfeldigvis. Arial Footlights forhistorie» av Silje E. Fretheim. Det hjelper ikke at den har fått Fabelprisen når språket er såpass krevende.

En spesialregel til slutt

En film blir nesten aldri bedre enn boka den er basert på. Og selv om den skulle være bedre, vil boka likevel alltid være rikere. Det tar minst 20 timer å lese «Harry Potter og Føniksordenen», mens filmen tar 2 timer og 22 minutter. Når man lager animasjonsfilm av bildebøker kan det derimot blir tvert om – at filmen er rikere enn boka. I tilfeller som «Sinna mann» av Gro Dahle og Svein Nyhus og «Den bortkomne tingen» av Shaun Tan nøler jeg ikke med heller å anbefale filmen enn boka. Disse bildebokskaperne kan dessuten lett representeres gjennom andre bøker.

Det fins fortsatt rikelig med anledning til å protestere og supplere disse utvalgskriteriene. Det gjør du via

epost: fjeldbergs101@gmail.com
Facebook: «101 barnebøker»
Blogg: De101beste.wordpress.com

Vet egentlig vi voksne best?

Leave a reply

Tanker om hvordan jeg best kan velge ut de 101 beste bøkene – for barn og unge.

Jeg skal kåre de 101 beste barne- og ungdomsbøkene utgitt i Norge de siste ti åra. Jeg har fått statens kunstnerstipend for kritikere til å betale arbeidet. Jeg har til og med fått et forlag til å gi ut sluttproduktet, en 200-siders bok med 101 bokpresentasjoner. Flere enn meg synes tydeligvis det er en god idé. Responsen fra folk som arbeider med barne- og ungdomslitteratur til daglig er over all forventing. Men hvordan bør utvelgelsen foregå? I første omgang ber jeg alle som leser mye om å sende sine topp-5-lister. Forlagsredaktører, forfattere, kritikere, oversettere, akademikere, bibliotekarer og beleste barn og ungdommer har tatt utfordringa. Så langt har jeg registrert cirka 700 titler, og det er fortsatt ikke for seint å sende inn forslag til fjeldbergs101@gmail.com.

(Foto: G. Fjeldberg)

Bøker verdt å elske

Hvordan velger man sine fem favoritter? Når jeg ber om fem titler verdt å elske, er det inspirert av den amerikanske professoren Catharine R. Stimpson og hennes fagartikkel «Reading for Love: Canons, Paracanons and Whisteling Jo March» (New Literary History, 4/1990). Hun la merke til at det var vanskelig å skape entusiasme i klasserommet for prisbelønte og kanoniserte bøker. Derfor lanserte hun ideen om en parakanon. I parakanon vil hun ha med bøker som er elska, altså de bøkene som skaper glød og entusiasme – men ikke nødvendigvis i så store grupper at de kan kalles populære.

Særlig landets barne- og ungdomsbibliotekarer sprudler av entusiasme når de sender inn lista over de fem bøkene de erklærer sin kjærlighet til. Men kan egentlig voksnes entusiasme brukes til å kåre de beste bøkene for barn?

Noen av listene fra voksne skiller seg fra listene jeg får fra barn ved at voksne ikke bare elsker bøker på egne vegne. Forlagsredaktør Petra J. Helgesen uttrykker det treffende i debattforumet «101 Barnebøker» på Facebook:

«Jeg tenker at det er noen barnebøker jeg elsker fordi jeg ser, som formidler, at de treffer målgruppa så innmari godt. Så er det andre jeg elsker fordi de rører meg, personlig. Så er det de jeg elsker fordi de bare er så imponerende godt kommet på, så godt gjennomført eller så utrolig lekre i språk eller bilde. Og du må vel ha alle typer, pluss noen til, på lista di?»

Et klassisk dilemma

Hvor mange av oss barnebok-elskere har ikke kommet svevende med en splitter ny bok vi synes er helt fantastisk, for så å bli avbrutt etter bare fem sider: «Kjedelig!» Det er gjerne de mest modne og erfarne barneleserne som liker de samme bøkene som meg. De er ofte i mindretall, men mindretallet skal også ha bøker. Et av spørsmålene jeg stiller meg, er hvor stor plass de barnebøkene som krever mest av leserne skal få blant de 101 beste. Hvor mange «smale» utgivelser kan jeg klemme inn?

Denne problemstillinga er ikke spesifikk for barne- og ungdomslitteraturen. Både i voksenlitteraturen og barnelitteraturen går de litterære prisene oftest til bøker som passer best for modne og erfarne lesere som vet å verdsette kompleksitet og samfunnsbetydning. Det er nettopp denne kanoniseringa Stimpson forsøker å opponere mot med sin parakanon basert på bøker som beviselig er elska. Det er ikke om å gjøre å være elska av flest mulig. Stimpson er mer opptatt av bøker som vekker pasjon blant grupper av lesere, bøker det oppstår kultfenomen rundt. Hun åpner for krevende dannelsesromaner like gjerne som lettleste grøssere. Men lar det seg i praksis gjøre å sidestille pasjonen til alle typer lesere fra alle sosiale lag?

Sjøl vil jeg gjerne også inkludere bøker som er verdt å elske for å få med noen bokperler som ikke elskes av særlig mange – ennå – fordi de forsvant fra hyllene innen vi rakk å bli skikkelig kjent med dem. Men hvilken rett har jeg til å påstå at jeg vet bedre enn barn hvilke bøker det er mest verdifullt å elske?

For å svare kommer jeg ikke utenom klassiske litterære vurderingskriterier.

Vurderingskriterier

Også jeg tar utgangspunkt i Per Thomas Andersens legendariske artikkel «Kritikk og kriterier» (1987) når jeg vurderer bøker. Men for å få hans kriterier til å gi mening i samtaler med barn og unge, har jeg sammenfatta og tilpassa dem i tre hovedpunkter:

Betydning – Tar boka opp et viktig tema? Er den spesielt aktuell akkurat nå? Gir den oss kloke tanker og nye innsikter? Er den skrevet på en nyskapende og original måte?

Dette vet jeg som regel bedre enn barn fordi jeg har mer erfaring og bedre oversikt og fordi jeg leser flere barnebøker enn de fleste av dem.

Estetikk og autonomi – Er dette en bok med høye estetiske kvaliteter som intensitet og kompleksitet? Poetisk og velformulert språk? Passer delene inn i helheten? Lykkes forfatteren med prosjektet sitt? Er handlinga troverdig?

Mesteparten av dette vet jeg også bedre enn barn, først og fremst fordi jeg har mer utdanning i litteraturvitenskap. Troverdighet er derimot et spørsmål om tro, det er knytta til din personlige opplevelse av teksten – som igjen er prega av hva du sammenligner med. For eksempel har jeg ingen problemer med å akseptere at 13 år gamle Billie i «Get used to it» av Linde Hagerup tar en røyk på kjøkkenet med mora si før hun går på skolen – handlinga er tross alt lagt til 1981. Enkelte ungdommer avviser det derimot som svært usannsynlig (se Uprisens anmelderbase). Er dette en svakhet ved boka eller dagens lesere?

Leseopplevelse – Berører boka? Går det an å se handlinga for seg? Lar det seg gjøre å leve seg inn i den? Har den spenningselementer som motiverer til å bla videre? Er dette en hovedperson det er verdt å bli kjent med? Angår temaet meg?

Her vet barn og unge best. Deres vurdering av leseopplevelsen gir essensiell informasjon om boka faktisk fungerer slik den er ment å fungere. Spørsmålene knytta til leseopplevelsen er forresten nært knytta til de øvrige vurderingskriteriene. Om boka angår, er den personlige vrien av å vurdere om boka tar opp noe viktig, om den faktisk er relevant. Om handlinga har levende og troverdig fortalt, sier noe om kvaliteten på skildringer og replikker. Hvordan man opplever en bok, er rett og slett et flott utgangspunkt for å ta steget inn i en vurdering av den: Hva er det med måten denne boka er skrevet på som gjorde at den virka akkurat sånn på deg?

Dette er metoden jeg foretrekker når jeg besøker klasserom for å holde anmelderverksteder. Og siden barn, akkurat som voksne, er individuelle lesere som ikke nødvendigvis er enige om hvordan boka virker, er debatt avgjørende: Det beste argumentet vinner.

Et kompromiss

Jeg har derfor kommet fram til at det neste steget i prosessen bør være å trekke barn og unge inn som konsulenter. Hadde jeg vært interessert bare i flertallets smak, kunne jeg like gjerne lest bibliotekenes utlånslister. Nå ønsker jeg meg skoleklasser som kan lese utvalgte titler og komme med begrunna vurderinger. Jeg tenker meg en metode der vi setter to-tre bøker opp mot hverandre. Det kan for eksempel gjelde titler som allerede er oppe til diskusjon på Facebook-gruppa: Hvilken av Stian Holes tre bøker om Garman er den beste? Hvilken av Shaun Tans bildebøker er best? Bør jeg velge bok én eller to om Jakob og Neikob av Kari Stai – eller ingen av dem? Jeg har boktitler jeg er i tvil om for alle aldergrupper fra første- til tiendeklasse. Kjenner noen en lærer som kan være interessert, så be dem ta kontakt på fjeldbergs101@gmail.com.

Om dette er den beste framgangsmåten kan åpenbart diskuteres. Teksten over er allerede skrevet om fem ganger og skal tenkes i mange runder til før jeg gjør mine endelige valg. Synspunkter er hjertelig velkomne!

Hvordan finne de 101 beste?

Da er jakta på de 101 beste i gang! Jeg oppfordrer herved alle til å foreslå 5 titler de synes MÅ være med. Kriteriene er enkle: Boka må være utgitt i 2005 eller seinere. Den må fins på norsk, men kan gjerne være oversatt. Den må ha barn eller unge som målgruppe. Jeg noterer forslag fortløpende.